Her sitter jeg i sjokk over hva jeg opplevde på skolebussen i dag. Det er fire timer siden, men jeg har fortsatt ikke kommet over det. Amerikanere er gæærne! So here it goes...:
Vå vanlige bussjåfør Jonathan kunne ikke ta oss med hjem, så vi fikk en gammel mann istedet. Allerede da bussen begynte å bevege seg skjønte jeg at grade school barna ikke hadde i nærheten av samme respekt for han som for Jonathan, for lydnivået var så høyt at Jenny og jeg måtte skrike til hverandre over midtgangen. Et par av guttene gikk fram og tilbake mellom setene, og bytta plasser, noe de vanligvis har strengt forbud mot. Etter en stund var det tydelig at den nye sjåføren ikke hadde tenkt til å gjøre noe med det, så jeg sa ifra til guttene at de måtte sette seg ned på plassen sin. De bare gjeipet til meg, og sa "You can't make me".
Guttene (et par brødre) startet å sloss, og det gikk også utover Perrin. Siden jeg tross alt er "storesøsteren" hans, sa jeg fra nok en gang at de skulle slutte, men nok en gang bare så de på meg med det samme opprørske blikket. Bussjåføren stoppet bussen, og plasserte dem mer spredt, og kjørte videre.
Etter ca ett minutt med stillhet meerket jeg at den minste av brødrene og Perrin hadde begynt å snakke sammen igjen, og jeg overhørte hva de snakket om. Jeg siterer: "My father has a gun back home, and I can bring it tomorrow and shoot you, and kill you. (...) I have a knife too. Maybe I'll cut you, just like I cut off the head of my toys." Og videre: "the only people that aren't dumb are me, my brother, and Jesus." (Han sammelignet seg selv og sine handlinger med JESUS!) Jeg kan helt ærlig si at jeg har aldri vært så sjokkert i mitt liv.
Etter enda flere forsøk på å få dem til å slutte, kom vi endelig frem til huset vårt, der brødrene bllir plukket opp av moren sin. Den eldste hoppet inn i bilen med en gang, mens den yngste stod på fortauet. Jenny og jeg stod og snakket med Amber, en annen high school elev som også tar bussen. Da rullet moren til disse guttene ned vinduet på bilen sin og spurte oss hvorfor sønnen hennes var redd for oss, og hva vi hadde gjort mot ham. Jeg sa som sant var, at vi ikke hadde gjort noe galt, og at han slettes ikke virket redd for meg. Hun kjeftet videre, blant annet om hvordan vi slettes ikke hadde retten til å disiplinere henne unger, og at vi burde passe våre egne saker. Jeg sa at jeg passet på broren min, og hun bare sa at "det var opp til bussjåføren" (som ikke gjorde noe, for han var for opptatt med å finne fram på en ukjent rute). Tydeligvis hadde guttene moren sin lurt trill rundt, og hun trodde virkelig at de var snille som lam. hun satt der i bilen sin og kjeftet på oss i ca fem minutter. Gleder meg ikke så veldig til å se henne i morgen akkurat...
Både Amber og Telethia ringte busselskapet etter dette, og det viste seg og moren også hadde ringt inn og klaget på Jenny, Amber, og meg. Heldigvis tror busselskapet mest på vår historie.
Noe av det mest frusterende er hvor dårlig jeg er på å være sur på engelsk. Jeg ville bare skrike ut til både brødrene, og moren deres, men ordene bare sitter fast når jeg er så sint. Kanskje jeg bare burde starta å skrike på norsk... Men da kanskje hun hadde blitt ennå surere...
Uff,.. så dette var altså hvorfor jeg ikke har en altfor bra dag i dag... Crazy, obsessive, protective, disrespectful americans...
Update: Rektoren var på bussen i morges, og snakka med alle om det... stakkars fyr, ung, akkurat ferdig med utdannelsen, og så er dette det første han støter på... Han tok det veldig alvorlig, men det er jo også en vanskelig situasjon når en femåring truer en annen om pistoler og kniver!
